I DON'T KNOW HOW TO FLY BUT I STILL LOVE BIRDS
GABRIEL JOHANN KVENDSETH
17 November - 03 December





English below

For meg har det alltid vært fristende å plukke opp Gabriel Johann Kvendseths verk. De består av modifisert skrap- og konsummateriale, fravristet sine opprinnelige funksjoner. Ofte er arbeidene komponert slik at de ligner bruksgjenstander; ekko av verktøy. Redskaper som illuderer vold kontres av verk som forfølger formale interesser, hvor materialkontraster og haptisk egenverdi får fokus. Skulpturene er både familiære og fremmede, fordi de veksler mellom å være objekt og ting. Kanskje er det derfor det frister å plukke dem opp, fordi man får fornemmelsen av at de har et anvendelsesområde man kan kartlegge, at de er laget for å tas i bruk.

Skulpturene og objektgruppene i Prototypes: ARSENAL på Hordaland Kunstsenters Masterhelg i 2011 var bundne til designasjonen «våpen». Det var åpenbart ikke for Åsane Pistolklubb eller Osterøy lensmannskontor, men så ut som utrustning for innbitte amatører. Påstanden i rommet var da også at alle mennesker og alle ting har et potensiale for å utøve vold. Kunstpublikum tåler å få sivilisasjonsvernisset sitt pirket i. Men særlig under åpningen, da det var tilløp til trengsel og man rygget inn i skulpturene for å gi hverandre rom, var det kroppslige nærværet til våpnene påtagelig og forbundet med et murrende ubehag. Man smilte og nikket seg inn i en situasjon der man erkjente: her kan man bli dolka i ryggen. Den trykkende stemningen ble forsterket av at Gabriel hadde brukt visningsrommet som verksted da han konstruerte utstillingen. Skroget av et provisorisk skur var snekret opp, med pult, notater og arbeidstegninger hengende framme. Man kunne se utstillingen som dokumentasjon av prosessen det er å produsere en utstilling, som en performativ gest.

Om det var tydelig hvordan skulpturene i Protoypes: ARSENAL kunne brukes av (og mot!) publikum, var det vanskeligere å konkludere hvordan det sirlig utlagte skrotet i Salt eater/All eater på Lynx i Oslo i 2015 best kunne tas i hende. Installasjonen bestod av et utvalg funne ting, presentert as is eller nennsomt manipulert. Objektgruppen var presentert på gulvet uten plint, men oppå en hvit duk, og plasserte i et nærmest syntaktisk forhold til hverandre, som en gateselgers display eller restene av en huskelek. Jeg satte meg mer enn gjerne på huk for å studere glasspærer, hyssingstumper, knivblad, hårstrikk osv. Også her var det performative aspektet ved utstillingen relevant. «Skrotet» hentet mye av sin sisu fra den bakenforliggende gesten, det å bringe dem ut av søppelsfæren og presentere dem som kresent utvalg. Handlingen antydet en figur som lever på våre avfallsberg, som bruker til materiale det som «ikke lenger duger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene», slik det stod i Matteus-sitatet (5:13) i utstillingsformidlingen. Snarere enn nytestamentlig moral, fikk jeg inntrykk av at Gabriels interesse lå i å påpeke kunstens potensiale for transformasjon. Man blir oppmerksom på tingene rundt seg når de slutter å oppføre seg som vanlig. Remontering av bruksgjenstander er gjennomgående i Gabriels kunstneriske produksjon. Han tar ikke trivielle varer for gitt, men questions his tea spoons, for å si det med Georges Perecs ord. En selvfølgelig forståelse av objekter som politiske.

Som atter et stikk mot bruksnyttens dominans, har Gabriel ikke egentlig fortalt meg nøyaktig hva I DON'T KNOW HOW TO FLY BUT I STILL LOVE BIRDS på RAKE vil bestå av, eller sagt i klartekst hva han mener innholdet (populært kalt pitchen) i den er. I stedet har han sendt meg bilder fra studio, dokumentasjon av verk som kanskje – og kanskje ikke – vil være med i utstillingen, et habilt prosadikt, og en spilleliste med litt Händel, litt Woody Guthrie. Dessuten gav han meg tilgang til tekstfragmentene som stammer fra hans langvarige vane med å sende sms til seg selv. Det er en påstandsvillig, frasemakersk, ofte morsom, og leitende tekststrøm man scroller gjennom. Plutselig, personlige smser. Den våkne vil kunne avlese store personlige omveltninger i de korthugde setningene. Kolleger vil kanskje gjenkjenne den monomane, fullstendig uavslappede modusen fram mot en utstilling. Notes-to-self: Less effort, more posing, keep it business. / Ta mål. Eller: Viktig å dra tradisjonen inn i samtidskunsten./ Uten å la seg binde. /Du er fri til å gjøre hva du vil, og selv om det er et fantastisk privilegium kan det være vanskelig. / Selve skapelsen kan like gjerne være verket. / Stole på idéen uten for mye rasjonale. Det er ikke vitenskap vi driver med. / Det er du som bestemmer. Bekjennelse eller fagproklamasjon? Uansett er det et innsyn i en prosess som utsetter de endelige avgjørelsene så lenge det går, for best å være i takt med omstendighetene. I noe så uforpliktende og profant, så intimt og dematerialisert som en sms-poetikk for åpne ender.


Nora Joung



_______________________________________________________________

Gabriel Johann Kvendseth (1984, Karlsøy) bor og jobber i Bergen og har studert ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Hans praksis favner skulptur, installasjon, tekst, performance og deltagende kunstverk. Basisen ligger i skulpturer og konstellasjoner formet med funne materialer. Kunstverkene skaper koblinger som fullbyrdes hos betrakteren og rokker ved forestillinger om reel versus påstått verdi, skapelse versus ødeleggelse, permanens versus impermanens eller frastøtende versus tiltrekkende.
_______________________________________________________________



It has always been tempting for me to pick up Gabriel Johann Kvendseth’s works. They consist of modified junk- and consumer-materials, meticulously robbed of their original function. Often the pieces are crafted in a manner that gives them an air of practicality; tools, kitchen appliances or devices that hint at violence seem to echo out of Gabriel’s work. Pieces in which ominous suggestions lurk, are countered with what appears to be formal interests, where contrasting materials and haptic qualities are in focus. As the sculptures go back and forth between appearing as object and thing, they seem simulataneously familiar and strange. Perhaps this is why it is tempting to pick them up, because one can sense that they have a specific use that can be identified – that they are made to be utilized.

I recall the sculptures from Prototypes: ARESENAL at Hordaland Kunstsenter's «Master's weekend» in 2011. They were bound to be understood as weapons. They obviously weren't meant for Åsane pistolklubb or Osterøy lensmannskontor, they looked like armory for determined amateurs. A note in the room stated that every person and every thing has a potential for violence. Art audiences can cope with allegations like these, but in the throng during the opening, where people bumped into the sculptures to let one another pass, the corporeal closeness to the weapons was uncomfortably palpable. One had courteously wandered into a situation where 'backstabbing' was not just a figure of speech. The sultry ambiance grew in force by the fact that Gabriel had used the exhibition space as a workshop while he constructed the show.The skeleton of a shed took center stage; desk, notes and drafts were included in the installation. The viewer was invited into a process, into a performative gesture.

If it was obvious how the sculptures in Prototypes: ARSENAL could be utilized by (and against!) the audience, the bashfully displayed garbage in Salt eater/ All eater at Lynx in Oslo was all the more mysterious. The installation consisted of a selection of found objects, presented on the floor sans plinth, on a white cloth, and laid out in what seemed like a syntactical unity, like a street vendor's showcase or remnants of Kim's game. I squatted to examine glass bulbs, pieces of string, pocket knife blades, scrunchies etc. Here too, performative aspects were important. The «trash» drew a lot of it's charisma from the underlying gesture; snatching trinkets out of the scraps and presenting them as a connoisseur'a collection. The action suggests a figure who lives off of our waste, someone who uses what is thenceforth good for nothing, but to be cast out, and to be trodden under foot of men, as the Matthew verse (5:13) quoted by the artist goes. Rather than biblical morality, I suspect Gabriel's mission was to point out art's transformative potential. We start paying closer attention to our things when they stop behaving according to our expectations. The pieces in Salt eater/ All eater lay there as mutated evidence of consumer culture, loaded with affects tied up with consumerism. The reassembly of commodities is a recurrent theme and method in Gabriel's artistic production. He doesn't take domestic goods for granted, but questions his tea spoons, in Georges Perec's words. A manifest understanding of objects as political.

Gabriel didn't give a detailed inventory of I DON'T KNOW HOW TO FLY BUT I STILL LOVE BIRDS. Instead, he has sent me images from the studio, documentation of works that maybe – maybe not – will be included in the exhibition, a quite well-versed prose poem, a playlist including Händel and some Woody Guthrie. And he gave me access to text fragments stemming from his protracted habit of sending text messages to himself. It's a feed heavy with assertions, phrase making and humor. Suddenly, personal SMS. The alert reader will read personal upheaval between the lines. Colleagues may recognize the monomaniac, entirely unrelaxed mode one is in before opening an exhibition. Notes-to-self: Less effort, more posing, keep it business. / Ta mål. And: Viktig å dra tradisjonen inn i samtidskunsten./ Uten å la seg binde. /Du er fri til å gjøre hva du vil, og selv om det er et fantastisk privilegium kan det være vanskelig. / Selve skapelsen kan like gjerne være verket. / Stole på idéen uten for mye rasjonale. Det er ikke vitenskap vi driver med. / Det er du som bestemmer. (Tentative translation: Important to bring tradition into contemporary art./ Without being tied down./ You're free to do what you want, and though it's a fantastic privilege it can be difficult./ The creation itself could just as well be the work./ Trust the idea without too much rationale. This isn't science./ It's your decision.) Is it a confession or professional proclamation? In any case, it offers an insight into a process that postpones the final decisions for as long as possible, to be in keeping with cirumstance. In something noncommittal and profane, intimate and dematerialized: an SMS-poetics for open ends.



Nora Joung




_______________________________________________________________

Gabriel Johann Kvendseth (b. 1984, Karlsøy) lives and works in Bergen, and has studied at the Bergen Academy of Art and Design. His practice includes sculpture, installation, text, performance and participatory pieces. The core of his work revolves around sculptures and constellations formed by found objects/materials. The pieces create connections that the viewer completes, connections that disturb preconceived notions regarding real versus alleged value, creation versus destruction, permanence versus impermanence or repulsion versus attraction.

_______________________________________________________________

Gabriel Johann Kvendseth: http://www.gabrielkvendseth.com

Opening hours:
Wednesday - Friday: 12.00 - 16.00
Saturday - Sunday: 12.00 - 17.00

Visit:
Brattørkaia, Trondheim