RANDI THOMMESSEN SAMLING
24 August - 16 September


Annika Ström - The letter to Randi, 2008
copy of a coffee stain made on The letter to Anna, 2005
Pen and coffee on paper. 70 x 100 cm
photo: Uta Freia Beer

----------------------------------------------------------------------------------------


Gjennom den tid vi har driftet RAKE visningsrom har vi merket oss at det knapt har vært snakk om salg av kunst i forbindelse med utstillinger – verken fra vår, kunstnerne eller publikums side. Vi ønsker derfor gjennom en serie med utstilliger å ta en titt inn i det private kunstmarkedet. Ved å gjøre dette ønsker vi å stimulere til samtaler om kjøp og salg av kunst. Med dette følger også en oppfordring til både presse, privatpersoner og institusjoner om å føre diskusjonen videre. En manglende brikke i Trondheim som såkalt kunstby er en økt interesse for kjøp av kunst fra det profesjonelle samtidskunstfeltet.

Utstillingserien tar utgangspunkt i kunstsamleren. I 2017 viste vi et utvalg fra samlingen til Erling Neby. Årets samler er Randi Thommessen. Randi jobber som kurator ved Trondheim kunstmuseum, og har lang fartstid på samtidskunstenscenen i Norge. Hun er selv utdannet kunstner, og har gått kuratorstudiet i Bergen. I 2007 startet hun LAUTOM contemporary i Oslo. Et privat galleri, som hadde som fokus å vise frem kunstnere gjennom å lage gode utstillinger. I flere år jobbet Randi tett med ett utvalg kunstnere gjennom LAUTOM. Noe som også er svært synlig i hennes samling. Mange av verkene knytter seg direkte til LAUTOM sin historie og hennes rolle i samarbeidet med de kunstnerne hun jobbet med.

Det virker kanskje ikke umiddelbart logisk for et sted som RAKE Visningsrom å vise frem en samling, men så handler heller ikke prosjektet om å vise frem hele samlingen – fokuset er i like stor grad rettet mot samleren - vi ønsker gjennom utstillingen å vise frem samleren Randi Thommessen. I likhet med kunstnerne vi vanligvis jobber med, har også Randi fått frie tøyler innenfor prosjektets gitte rammer. Men i motsetning til kunstnerne som stiller ut, får hun ikke et honorar i tradisjonell forstand. Honoraret er et nyinnkjøpt arbeid til Randi sin samling. Vi inviterte Ane Mette Hol til å foreslå en kunstner og et arbeid til samlingen. Valget falt på Marthe Ramm Fortun.

Vi er stolte og glade for å presentere Randi Thommessen samling i RAKE visningsrom.

RAKE
Trygve Ohren og Charlotte Rostad, august 2018

----------------------------------------------------------------------------------------

Throughout the years of running and managing RAKE Visningsrom, we have noticed that there has barely been any mention of the buying and selling of art – not from the artists, the audience or us. We would therefore, by way of a series of exhibitions, like to have a look at – and into – the private art market. By doing so, we hope to create a conversation regarding the buying and selling of art – a conversation we would like the press, the audience and the relevant institutions to view as a challenge, and an opportunity to have their voices and opinions heard. A missing piece in Trondheim as a so-called ‘city of art’, is an increased interest in buying new art from the contemporary market.

The Art Collector is the starting point for this series of exhibitions. In 2017 we exhibited works for the collection of Erling Neby. This year’s collector is Randi Thommessen. Randi works as a curator at Trondheim kunstmuseum, and has been part of Norway’s contemporary art scene for many, many years. In addition to her art degree, she is also a graduate of the Curatorial Practice-program in Bergen. In 2007 she started LAUTOM in Oslo, a private gallery that focused on promoting artists through quality exhibitions. When viewing Randi’s collection, it is quite obvious that she, for several years, worked closely with a group of artists through LAUTOM. Many of the pieces have a direct link to LAUTOM’s history and her role in the collaboration with her chosen artists.

It might not seem perfectly logical for a place like RAKE Visningsrom to show an art collection, but then again: The intention of this venture is to focus on both the collector and the collection – in this exhibition we want to show you the collector Randi Thommessen. As with the other artists we have worked with, Thommessen was free to do whatever she wanted within the confines of the given project. While the artists we usually work with get a standard artist fee, Randi does not. Instead she gets a new piece for her collection. We invited Ane Mette Hol to propose an artist and a piece, and she decided on Marthe Ramm Fortun.

We are happy and proud to present Randi Thommessen’s collection at RAKE Visningsrom.

RAKE
Trygve Ohren and Charlotte Rostad
August 2018

----------------------------------------------------------------------------------------

Å jobbe tett på kunstnere
En samtale mellom Randi Thommessen og Ane Mette Hol


”Jeg møter ikke et bilde bare med blikket eller med mine intellektuelle evner eller følelser. Jeg møter det med hele meg, og hele min historie. Det er derfor snakk om et forhold mellom et jeg og et det, men dette det inngår også i kunstnerens jeg, hele kunstnerens væren, og dette er grunnen til at vi behandler kunst på en annen måte enn funksjonelle gjenstander som gafler for eksempel, hvor tiltrekkende en gaffel enn måtte være. ”

Siri Hustvedt, Persepsjonens drama. Å se på Morandi, 2008.


Randi Thommessen sin historie begynner med en tidlig interesse for kunst, og spesielt maleri. Hun gikk på kunstskole og i all hovedsak var det tegne og male hun gjorde selv. Så begynte hun på kuratorstudiet i Bergen i 2006 der prosjektet hennes var å skulle starte galleri. I 2007 åpnet hun galleriet LAUTOM contemporary i Oslo som hun driftet i 6 år. Interessen for kunst endret seg da hun bestemte seg for å starte galleri, fra et fokus på maleri til en bevisstgjøring rundt det å vise kunst. Nå jobber Randi Thommessen som kurator på Trondheim kunstmuseum. Utstillingen på RAKE viser for første gang et utvalg av hennes personlige kunstsamling. Hun kjøpte sitt første kunstverk allerede på midten av 90-tallet. Samlingen hennes bærer preg av at hun har vært en gallerist som har jobbet tett på kunstnere. Jeg er en av kunstnerne som jobbet med henne siden oppstarten av galleriet.

- Tror du bakgrunnen din som kunstner har vært viktig?

- Ja det har den nok. Jeg har en kunstutdannelse, Bachelor i Fine Art fra Central Saint Martins i London. Jeg tror man forholder seg til kunstnere og ser på kunst litt annerledes enn om man er kunsthistoriker. Og jeg tror at det har noe å si for hvordan man jobber med kunstnere. At man har en annen forståelse for den kunstneriske prosessen. Men jeg ble aldri en kunstner med en aktiv karriere. Så på et tidspunkt fant jeg ut at jeg allikevel ikke ønsket å være kunstner, men jeg ønsket å jobbe med kunst. Så fikk jeg en arv, farsarven, som jeg var litt usikker på hva jeg skulle bruke til, og bestemte meg for å starte et galleri. Det var på midten av 2000-tallet. Da var det vel relativt få visningssteder i Oslo, og det var virkelig mange fine kunstnere som jeg kjente til som ikke fikk stilt ut noe særlig. Og så hadde jeg en litt naiv tro at om man viste bra kunst så kommer kjøperne.

- Hva var spesielt viktig for deg med å drive galleri?

- Jeg vet ikke om jeg var så bevist dette da jeg startet opp, men én ting som jeg likte veldig godt med å drive et galleri, var å jobbe med kunstnere langsiktig. Man samarbeider ikke bare om én utstilling, man følger hverandre over tid. Det ble spesielt viktig for meg med LAUTOM, og denne langsiktigheten i forholdet til kunstnerne er noe jeg kan savne nå.

- Hva slags ambisjoner hadde du da du startet?

- Jeg hadde en ambisjon om å lage gode utstillinger med kunstnere som jeg selv syntes var bra. Og så hadde jeg en tanke om at hvis man viser god kunst så kommer samlerne. Sånn var det ikke helt. Jeg var ganske naiv. Men jeg tror at hadde jeg ikke vært naiv i forhold til hva det vil si å starte og drive et galleri, så hadde jeg sikkert aldri gjort det. Så jeg er veldig glad for at jeg var naiv, naivitet er undervurdert. Og så hadde jeg tidlig bestemt meg for at jeg skulle komme med på kunstmessen LISTE i Basel, som var en kunstmesse for yngre kunstnere og gallerier, men som nå har åpnet mer opp for mer etablerte gallerier og kunstnere. Det var helt klart et mål. Motivasjonen for å delta på messer var mye at jeg ønsket å skape større muligheter internasjonalt for de kunstnerne jeg hadde bestemt meg for å jobbe med, med en bevissthet om at kunstnere som gjorde karriere i utlandet også lettere blir lagt merke til i Norge. Jeg inviterte også kuratorer jevnlig til å lage utstillinger i galleriet. Det var delvis fordi det er få muligheter for kuratorer til å få teste ut og eksperimentere, men også fordi det ville utvide mitt eget perspektiv ved å se andre kuratorer sin måte å jobbe på, på nært hold.

- Jeg tror mange hadde et inntrykk av at galleriet var et åpent og inkluderende sted. Men hvorfor valgte du å stenge galleriet etter seks år?

- På et tidspunkt ble lokalene jeg leide solgt, og det var i en periode hvor det var stramt økonomisk. Jeg fortsatte en stund uten en fast husleiekontrakt. Men så ønsket de nye eierne å gjøre om lokalene til leiligheter, og dermed ble jeg sagt opp. Jeg mistet lokalene sommeren 2012, og det var jo et veldig dårlig tidspunkt, fordi galleriet det året hadde kommet med på hovedmessen i Basel, Art Statements, med en solopresentasjon med deg, og Toril Johannessen skulle delta på Documenta samme sommeren. Det var store ting som skjedde som kanskje kunne hjulpet til å øke kundegruppen, men jeg fikk ikke muligheten til å se effekten av det. Jeg følte meg heller ikke trygg på at jeg ville være i stand til å ta galleriet et steg videre, i hvert fall alene, og jeg var jo absolutt ikke i en posisjon til å kunne ansette noen ordentlig enda. Det var kjempespennende og lærerikt å drive galleri, men den økonomiske bekymringen var slitsom og krevende.

- Slik som jeg husker det så var det en enmannsbedrift hvor du for det meste gjorde alt selv.

- Ja, i all hovedsak så var det jo det, men kunstnerne var jo på en måte også med, noe som var viktig i forhold til hva LAUTOM var. Også det at jeg brukte kunstnerne til å diskutere planer og strategier med.

- Er det å drive et galleri også idealisme?

- Ja i stor grad så er det jo det. Men det kommer vel an på galleriet. Jeg hadde jo et håp om at jeg på sikt kunne ende med å få en ok inntekt, men jeg hadde aldri noen tro på at jeg skulle bli rik av det. Det var vel mest idealisme og kjærlighet til kunst, med et lite håp om at det også skulle være kommersielt innbringende, men det var ikke det som var motivasjonen. Det var ikke det å få til store salg som gav meg mest energi, det var når man åpnet en utstilling som man selv var stolt av og syntes var virkelig bra.

- I utstillingen på RAKE så er det et verk av Toril Johannessen, Feminism in Theory, som du har omtalt som et inngangsverk til utstillingen. På bakgrunn av å presentere samlingen din, hvorfor ser du på det som et viktig verk?

- Mye av kunsten jeg har kjøpt har jeg jo kjøpt gjennom galleriet, arbeider som har blitt vist på LAUTOM. Men dette verket har jeg kjøpt i ettertid. Det er et av de seneste arbeidene i serien Words and Years. Den første delen av denne serien ble vist på LAUTOM. Men med dette verket så er det en ting som Toril fortalte meg, at de fargene hun bruker var inspirert av en topp jeg har. Jeg liker Feminism in Theory, og så liker jeg å tenke at det kanskje er litt et portrett av meg. Men det vet jeg ikke om Toril er enig i at det er.

- Kommersielle gallerister og samlere har jo ofte vært menn. Viser utstillingen på RAKE noen av dine erfaringer som kvinne ved at du bruker dette arbeidet som et inngangsverk?

- Ja helt klart, det er i all hovedsak menn som har sittet i maktposisjonene. Nå er det jo ikke en feministisk utstilling, men jeg føler det er viktig at det blir en god balanse av kvinner og menn i utstillingen. Men noe av tanken med at jeg setter dette verket ved inngangen handler jo også om at det kanskje ikke passer helt inn i det som blir det indre rommet, og fordi jeg selv liker å tenke at det litt er et portrett av meg. Et annet verk blir også stående på ytterveggen, en gouache som Ole Sjølie malte av meg som modell på begynnelsen av 90-tallet. Jeg hadde ham som lærer på videregående på Fagerborg, men møtte ham igjen på Kunstnernes Hus hvor vi kom i snakk om at jeg skulle være modell for Odd Nerdrum, noe det aldri ble noe av. Ole Sjølie var ikke spesielt begeistret for Odd Nerdrum, så han likte tanken om at han stjal en modell fra ham. Så da var jeg klassisk aktmodell, og Ole Sjølie malte en serie med gouacher. Jeg fikk lov til å plukke ut to som jeg fikk, resten tror jeg at han har kastet på et tidspunkt. For det er virkelig ikke et typisk verk av han, og neppe noe han ønsker å bli husket for.

- Jeg tenker at spesielt dette arbeidet viser den nærheten du har til kunstnere og til kunsten du har samlet på.

- Ja det gjør det. Jeg var jo veldig glad i Ole Sjølie, han var også med på åpningsutstillingen på LAUTOM, med et verk som nå befinner seg i Trondheim Kunstmuseum sin samling. På en måte så føler jeg jo at denne gouachen også peker litt på LAUTOM, selv om det verket ikke er typisk for Ole Sjølie, men det var i hvert fall starten på vårt vennskap. Og så har jeg jo ikke andre verk av han, for han malte jo i all hovedsak store bilder, som han jo ikke var interessert i å selge. Han ønsket å gi dem til en viktig institusjon eller samling, og jeg hadde jo uansett hverken hatt råd eller plass til et mer typisk Ole Sjølie-verk.

- Men hva er forskjellig fra det å eie et fysisk objekt i forhold til det å konsumere kunst som en opplevelse?

- Nei det er vel det der samlergenet. Jeg har jo tydeligvis et behov for å samle, og det er ikke nødvendigvis sånn at jeg trenger å ha alt hengende oppe heller, det er ikke nødvendigvis så viktig. Men jeg ønsker å omgi meg med god kunst, det jeg anser som god kunst.

- Har du noen immaterielle verk i samlingen din?

- Tja, den gule veggen til Victor Lind, som jeg fikk etter at han hadde utstilling på LAUTOM. Det er jo på sett og vis et immaterielt verk. Det er jo også fysisk, i og med at du skal male en vegg i en spesifikk fargekode. Men jeg flytter arbeidet med meg, og malte over veggen i min gamle leilighet før jeg solgte. I utstillingen på RAKE kommer vi til å vise den gule veggen til Victor Lind, og i den perioden den gule veggen er på RAKE, så er ikke den gule veggen hjemme hos meg en Victor Lind. Men jeg kommer ikke til å male over veggen hjemme for å male tilbake etter endt utstilling, men da har jeg flyttet verket til RAKE og så er det bare en ordinær gul vegg jeg har hjemme i den perioden utstillingen står.

- Når du nå har satt sammen denne utstillingen på RAKE, har du tenkt noe mer på hvordan samlingen din skal utvikle seg videre? Og hvor bevist har du vært i forhold til hva du har samlet?

- Jeg har ikke tenkt noe spesielt på det. Jeg merker at jeg jo har relativt mange verk som på en eller annen måte peker litt tilbake på meg, eller LAUTOM. Man kan jo si at samlingen helt klart er formet av meg først og fremst og dermed sier noe om hvem jeg er, men den er også på mange måter formet av de kunstnerne som jeg har jobbet med på LAUTOM. Da jeg satt og tenkte litt på utvalget, kom jeg plutselig på at her er det en sammenheng mellom en del av de verkene jeg tenkte å ha med, og dermed ga resten av utvalget seg. Det er ikke bevisst, men man kan nok kanskje se min interesse og forkjærlighet for idebasert kunst, og ofte litt tørr kunst. Det siste verket jeg har kjøpt, men som ikke er med på utstillingen, peker også tilbake på meg. Det er et verk av Sveinn Fannar Jóhannsson fra en utstilling på MELK. Hvor en tekst er appropriert fra Rosalind Krauss The Originality of the Avant-Garde and Other Modernist Myths og satt sammen med bilder som han har postet på Instagram av små situasjoner på gaten. Men mye av det som gjorde at jeg endte opp med å kjøpe et av arbeidene, var at et par av bildene står det 'likt av @randithom'. Jeg likte veldig godt utstillingen, synes det var et virkelig fint prosjekt, men det var vel mye den der @randithom som var utslagsgivende for at jeg kjøpte. Og ikke minst Grey Literature av deg som er med i utstillingen på RAKE, og som jeg kjøpte i vinter fra din utstilling på OSL contemporary. Det er en tegnet reproduksjon av plakaten vi laget som en gratis 'handout' til Art Statements. Men nå som det ble et kunstverk av deg, så angrer jeg på at vi ikke satt LAUTOMs logo på forsiden av plakaten også, ikke bare på baksiden med tekst og din CV. Uansett dette verket handlet så direkte om LAUTOMs historie at jeg virkelig ønsket meg det. Men jeg har ikke et mål om at alt skal handle om meg eller LAUTOM i samlingen min, jeg blir bare litt ekstra motivert til å kjøpe et verk som gjør det.

- Men en samling handler jo også om samlerens sitt eget navn. Hvorfor skal RAKE som er et kunstnerdrevet sted vise en slik utstilling?

- Jeg kan jo ikke snakke for deres motivasjon, men en gang kommenterte jeg til dem at jeg hadde spurt et kunstnerdrevet sted om å kunne kjøpe et verk, mens de henviste meg til kunstneren. Men når jeg ønsket å kjøpe noe fra et kunstnerdrevet sted, så er noe av motivasjonen at man også samtidig ønsker å støtte galleriet. Samtidig er det også noe med kunstmarkedet i Trondheim hvor det føles som om det er veldig mye av de samme kunstnerne som selges, man finner igjen de samme 3-4 kunstnerne på hoteller, restauranter, tannlegekontorer og privathjem. Det er i hovedsak maleri og grafikk, mens litt mer utfordrende samtidskunst tror jeg ikke samlere i Trondheim helt tenker på å kjøpe. Og så tror jeg kanskje Charlotte og Trygve på RAKE ønsker å påvirke et trøndersk kjøpende publikum i forhold til hva det vil si å kjøpe og samle kunst. I fjor høst hadde de utstilling med Erling Neby sin samling. Trondheim kunstmuseum hadde jo også en utstilling med en privat samling i fjor sommer, med Patricia Sandretto Re Rebaudengo, italiensk, stor internasjonal samler. Men jeg tenker i hvert fall at noe av motivasjonen til å vise privatsamlinger på RAKE er å prøve å vise hva en samling kan være. Jeg hadde jo et lite håp om å prøve å påvirke et kjøpende publikum med LAUTOM contemporary, og jeg hadde et håp om å være med på å utvikle nye samlere.

- Men kan den som samler noen gang bli viktigere enn hva som samles?

- Jeg vet ikke, for Patricia Sandretto så tenker jeg at hennes posisjon innen kunstfeltet handler veldig mye om hva hun har samlet, men også hvordan hun har jobbet med kunstnere, som at hun har hjulpet kunstnere med å produsere nye verk. Men det er klart at på et eller annet tidspunkt så kan det hende at samleren som person blir viktigere enn hva som samles, for eksempel var jo Saatchi en sånn person. Hvis du ble kjøpt av Saatchi så kunne du få umiddelbar suksess, men så hendte det jo at han solgte ting også og det kunne være tilsvarende ødeleggende for kunstnerne. Så det kan nok være med på å påvirke en kunstners karriere at en viktig samler kjøper verk av en kunstner.

----------------------------------------------------------------------------------------

www.lautom.no